Først av, så på
T-banen stopper. Kvinnestemmen lyder over høyttaleren. Folk haster. Av og på. Men mange glemmer seg. Stresset. Hjem. Hjem til mann, kone, barn, voksne, venner, elsker, familie eller jobb. Alle har dårlig tid.
De trenger seg frem og sperrer. For de som skal av.
Meg først og kanskje deg
Sporveien og Ruter vil oppdra oss. Folkeskikk. Slippe først av, så gå på. I København har de skjønt det og sier ifra. I Stockholm også. Til og med i travle metropoler som London og New York City. Men ikke Oslo. Travelt. Et sted i Oslo presser folk seg inn på Linje 1. De tenker ikke. Meg. Og mitt. Nå. Rushet er igang.
Det var ikke et engangstilfelle. Hverdagstilfeller. Hver dag. Syv dager i uken. Over 340 dager+ i året.
Å tenke på andre enn seg selv er ikke alltid så lett. I trafikken går det varmt i hodet på folk. Der de stimlet sammen er, som fersk sild i solid gammel tønne. Egoismen har gode kår. Den mentale muggsoppen i tett atmosfære.
Velkommen vektere
Både her som der. Velkomne skal dere være. I Asia brukes de. I London. For å veilede og bistå de reisende. Irrettesette. Tilrettelegge. Holde orden. Skal det være nødvendig å måtte forklare et voksent menneske at man først lar folk gå av, før man selv går på? Ja. Uten fnugg av tvil. De burde være der. Her og overalt.
Mens byen og etterspørselen vokser. I takt med manglende eller ingen folkeskikk såvel som oppdragelse.
Ikke eldgammel. Ikke sur. Ikke bitter. Men forventningsfull og håpende. Til at folk snart lærer og bytter ut mobiltelefonene sine med omtanke og jeg på leppene. Ikke bare meg, meg, meg og mitt. Til en forandring hadde det vært hyggelig i kollektivtrafikken.
Publisert 15.10.2014, 20:00
Oppdatert 18.10.2014, 00:00
