Til og fra
Hver eneste dag kommer de. Noen skal av, noen skal på. Passasjerene. Men hvor skal de hen egentlig? Der de stresser med metroen. Hvert til sitt. En kald oktoberdag. Vinden rusker tak der man venter. På en T-banestasjon.
Ansikter møtes. Noen ler, andre er sure. Noen er glade og noen er triste.
Veien som blir til
Vel, skinnegangen er jo der fra før av. Men på livets reise «blir veien til mens man går». T-banevognen er full av mennesker. Det er mye lyd. Skoleungdom, eldre, unge og nyfødte. I skjønn forening. Det tastes trykkes, skrikes og pipes. En beskjed kommer over høyttaleren. Så kjører T-banen videre. Alle skal et sted. Noen skal hjem, andre skal på jobb og noen til kona, ektemannen, kjæresten eller hva det måtte være.
Mens andre skal miste jobben, kjæresten, kona, ektemannen eller livet. Det er jo slik livet og reisen.
Noe begynner og noe avsluttes. Men ikke for alle. Som T-banene møtes på stasjonene så skilles vi også ad. Noen møtes igjen og andre ikke.
Fascinasjon
Mennesker er fascinerende. T-banen er like fascinerende. Nå over 30 år senere tar en seg i å bli revet med i øyeblikket. Barnet blir til igjen. Bilder knipses. Strenge blikk møtes. «Hvordan våger han?!» Dører lukkes. Dører åpnes. Suset av lyden som forsvinner. Prikken blir mindre og mindre i det fjerne. Gnistene står fra skinnene. Kulden setter inn.
Kameraet pakkes ned, slurk tas av varm kaffe og man plotter inn sin egen kurs for denne gang. 1-2-3-4.
Den vennlige damestemmen forteller at endemålet er nådd. For nå. Mens de andre prikkene i det fjerne beveger seg mot sine mål. Med eller uten mening.
Nerden er løs og er like fascinert nå, som i 1978.
Publisert 03.10.2014, 19:00
Oppdatert 03.10.2014, 21:00
